Helt alvorlig; det finnes ingen e i læring. Det burde heller ikke gjøre det.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg lærer i hvert fall ikke elektronisk. Ikke barna mine heller.
Så selv om kommunen jeg bor i har delt ut noen svært kostbare nettbrett til alle på skolen, så er det ingen av dem som bare sitter rolig ved pulten sin og trykker på den skjermen. Eller ser på den.
Nei, de er ute, inne, oppe i et tre, nede i en bekk. De har samlinger, samtaler, oppgaver, lekepenger, tøysebutikk og en hel masse små Nomer som lærer dem resten av matten. Og dette gjør de fordi vi ikke tror at barna lærer godt nok ved å bare motta informasjon. De må bruke den, trene den inn.
Så hvorfor tenker vi at det endrer seg når vi kommer ut i arbeidslivet?
Endrer vi virkelig læringsmønster så fundamentalt på noen år?
Kan vi gå fra å trene inn hver eneste ferdighet, til å bare absorbere den ved å bruke en eneste sans, som om læring kan komme intravinøst? Jeg tror ikke det.
Jeg tror ikke vi som er voksne er noe bedre egnet til å motta læring ensidig fra en kanal enn det barna våre er.
Så kan det være, at det enkleste for meg nå, hadde vært å si at det ikke spiller noen rolle. At vi lærer like godt for det, at vi har funnet en vei rundt dette, et smutthull eller forskning som viser at et raskt og enkelt nettbasert kurs er løsningen på alt! Men det kan jeg ikke.
For det har vi ikke.
Og mens vi venter på at den enkle løsningen, denne quick fixen, skal dukke opp, så glemmer vi hvordan vi gjorde det før - da vi trente på ting.
Vi glemmer å se ting fra flere vinkler, vi glemmer å snakke om det, få det inn i vokabularet og fingrene.
Vi glemmer å utforske, klatre, krype og kjenne.
Og da lærer vi ikke.